Smia

Krigen var akkurat over. Direktøren fikk tak på et par sekker sement. Stor dugnad. Spedde ut med knust stein. Og vips stod smia der, stor og staselig. Taket var det verre med.

Smia ble bygget i 1946 av Svenn Øystøl. Han kom hjem fra Amerika i 1936 og kjøpte fabrikken med oppsparte midler. Svenn hadde lært seg å smi i Canada og drømte om å bygge ny, stor og staselig smie på fabrikken.

I 1946 fikk han tak i et par sekker med sement , satte opp et stort skilt langs veien med «dugnad», og satte folk til å knuse stein.

Den knuste steinmassen ble blandet ut i sementen  i forholdet 1:11, for at sementen skulle rekke over hele det ambisiøse bygget. Smia ble tegnet i moderne arkitektur. Bygget var 10 meter langt, 8 meter bredt og med sine 3,4 meter under taket var den å regne for et praktbygg i Gyland.

Det var store forventninger til bygget, og Svenn var stolt.

Men, da forskalingen ble fjernet og alle skulle bevitne herligheten, sank taket ned som en sekk.

Grunnen var nok todelt. For det første hadde Svenn fått tak i gamle taubanekabler fra Trælandsfoss i Kvinesdal som han brukte til armering. Disse hadde en lei tendens til å strekke seg.  Og for det andre hadde han nok tynnet sementen alt for mye ut.

Etter fadesen ble smien likevel tatt i bruk, men man var redd for at hele taket skulle kollapse.

Svenn skodde hester, bygde karosseri på busser, skonet kjerrehjul, bygde lasteplaner uten tipp, reparerte alt mulig, og smidde ellers det folk hadde behov for. Men etter to år fikk han Amerikafeber igjen og solgte hele fabrikken i 1948.

Kjøperne var Alf Tjølsen og Godtfred Marstad. De var unge og ambisiøse, og ville forsøke å selge trevareartikler over hele landet. Smiing hadde de ingen interesse av. Smietaket hadde da seget enda mer og hoved-drageren hadde begynt å sprekke.

For å redde smia og samtidig kunne bruke bygget til noe, murte de opp ei tørke i det ene hjørnet av smia, hvor den ene veggen understøttet den knekte drageren. Grunnen til at de ville ha tørke, var at de hadde fått lagt inn strøm på fabrikken, og i abonnementet den gangen betalte man for full bruk av kvoten dag og natt. Så for å utnytte strømmen de betalte for drev de fabrikk om dagen og tørket materialer om natten.

De snekret etter hvert en glasshylle i det andre hjørnet, og brukte smilokalet til å sette inn glass i vinduene de produserte. de holdt det gående til 1956, men da var det slutt på pengene. Prisen hadde falt drastisk og markedet ble mettet av større spesialfabrikker,  så Godtfred Marstad dro til Amerika for å prøve lykke der, og Alf Tjølsen dro hjem til Sandnes. Planen var at de skulle samle nok penger til å kunne dra tilbake til fabrikken, modernisere og starte opp for fullt, men det gikk ikke slik.

Tidene forandret seg helt og fabrikken ble håpløst umoderne. Og snart ble den glemt.

Slik stod den forlatt til 2008, da Erik Alfred tilfeldig kom over den en vårdag i april.

Og resten er en nylig påbegynt solskinnshistorie.